Hydraen av Heiner Müller
Loggfører | Tema Ikke mitt - Bare fint, Monolog, Teater |
Lenge trodde han at han fortsatt gikk i en skog, i denne søvndyssende varme vinden som syntes å blåse fra alle kanter samtidig og som fikk trærne til å bukte seg som slanger, i dette evige tussmørke der han bare såvidt kunne skjelne blodsporet som han fulgte over den rytmisk gyngende marken, ensom på vei mot slaget med udyret. De første dagene og nettene, eller var det bare timer, hvordan gjøre rede for tiden uten himmel, spurte han ofte seg selv hva det kunne være som bølget gjennom jorda under føttene hans som om det pustet, hvor tynn var egentlig huden over det ukjente der nede og hvor lenge kunne den forhindre ham i å styrte ned i verdens innvoller? Når han da begynte å tråkke mere varsomt syntes han at marken som nettop hadde gitt etter for hans tyngde, reiste seg mot hans fot og simpelthen, med en sugende bevegelse, dro den til seg. Han hadde også en tydelig fornemmelse av at hans føtter ble tyngre. Han ressonerte over de ulike mulighetene. 1. Hans føtter hadde faktisk blitt tyngre og marken sugde føttene til seg. 2. Han syntes at føttene hadde blitt tyngre fordi marken sugde dem til seg. 3. Han syntes at marken sugde føttene til seg fordi de var blitt tyngre. Spørsmålene holdt ham sysselsatt i en viss tid (år timer minutter). Svaret fant han tilslutt i den voksende følelsen av bedrag som den konscentrisk blåsende vinden ga ham: hans føtter hadde ikke blitt tyngre, marken sugde ikke føttene til seg. Det ene såvel som det andre var indre fantasier forårsaket av hans synkende blodtrykk. Dette beroliget ham og han gikk raskere igjen. Eller også trodde han bare at han gikk raskere. Samtidig som vinden tiltok kjente han nemlig oftere og oftere at trær og grener strøk mot armer ansikt hals. Berøringen var i begynnelsen nærmest behagelig, kjærlig, eller som om de undersøkte, om en flyktig og uten større interesse hudens struktur. Senere syntes skogen å bli tettere, berøringen endret karakter, den kjærlige berøringen forandret seg til en avmåling. Som hos skredderen tenkte han når grenene slynget seg først rundt hans hode, og så rundt halsen, brystet, midjen osv. t.o.m. skrittlengden syntes skogen nå å være interessert i, inntil den tilslutt hadde målt ham fra topp til tå. Det som irriterte ham var det automatiske i prosessen. Hvem eller hva styrte bevegelsene til disse trærne, grenene eller hva det nå var som interesserte seg for hans hattenummer halsvidde skonummer osv? Kunne den her skogen, som ikke lignet noen av de skogene han hadde sett eller tatt seg ”igjennom” tidligere, i det hele tatt kalles en skog. Kanskje hadde han vandret for lenge, en hel geologisk æra for lenge, kanskje skogen overhodet ikke var noe annet enn hva den her skogen var. På dette tidspunktet var det kanskje ikke noe annet enn navnet skog som levde videre, mens alle andre kjennetegn for lenge siden var blitt uvesentlige eller utbyttbare, sånn at slaget med dette dyret, som var årsaken til at han nå trengte seg fram igjennom denne foreteelsen som han inntil videre fortsatte å kalle skog, det monsteret som han hadde i oppgave å drepe, det som forvandlet tiden til et ekskrement i rommet, nå bare var en betegnelse på noe som ikke lengre var definerbart som et ( med et) ord fra en gammel bok. Bare han selv, den navnløse, hadde fortsatt med å være seg selv på sin lange, svettdryppende vandring mot striden. Eller var også det her, som forflyttet seg på hans ben over den ennå vildere dansende marken, allerede en annen enn han selv. Han fortsatte å fundere over dette emne da skogen på nytt grep tak i ham.
Foreteelsen undersøkte nå hans skjelett, knoklenes antall, styrke, sammenføyning og funksjoner, leddenes holdbarhet. Operasjonen var smertefull. Han måtte kjempe for ikke å skrike. Han kastet seg fremover i en rask spurt vekk fra omfavnelsen. Han visste at han aldri hadde sprunget fortere, allikevel kom han seg ikke av flekken. skogen holdt jevne steg med ham. Han satt fast i en skrustikke som nå dro seg sammen omkring ham og klemte sammen innvollene hans, gnidde knoklene mot hverandre, hvor lenge kunne han stå imot trykket, og plutselig forsto han lengst inne i den stigende panikken: skogen var dyret, skogen som han trodde han vandret i, hadde hele tiden vært dyret som hadde båret ham i sin takt, bølgene gjennom marken dets pust og vinden dets åndedrett, sporet han fulgte var hans eget blod, som skogen som var udyret tok sine prøver på, siden når, hvor mye blod har et menneske; og at han hadde visst det hele tiden, men hadde bare ikke noe navn på det. Noe i retning av et lyn uten begynnelse og slutt som smeltet sammen blodomløpet hans med nervesystemet til en eneste hvitglødende strømkrets. Han hørte seg selv le når smerten tok kontrollen over kroppsfunksjonene. Det virket som en lettelse: ingen flere tanker, dette var striden. Tilpasse seg fiendens bevegelser. Unnvike dem. Komme dem i forkjøpet. Møte dem. Tilpasse seg og ikke tilpasse seg. Tilpasse seg ved ikke-tilpassning. Angripe ved å vike unna. Vike unna ved å angripe. Komme det første slaget grepet stikket rykket i forkjøpet og vike unna det andre. Siden omvendt. Endre rekkefølgen og ikke endre den. Møte hvert angrep med samme og (eller) en annen bevegelse. Havets tålmodighet, (se: ”knivens tolmodighet” i tysk versjon) øksens kraft. Han hadde aldri tellt sine hender, han trengte ikke telle dem nå heller. Overalt og når han helst trengte dem, utrettet de sitt arbeid, ved behov knyttet eller hver finger for seg selv, neglene på sin egen hånd, karateslag med hånden strekt ut helt fra albuen. Hans føtter holdt den stadig økende roterende marken fast i opprør mot gravitasjonen, denne personalunionen av fiende og slagfelt, dette skjødet som ville omslutte ham. Den gamle lignelsen. Hvert skjød som han på en eller annen måte havnet i syntes før eller siden å ville bli hans grav. Og den gamle visen. BLI HER HOS MEG DU MÅ IKKE FARE VED MITT HJERTE ER DET ALLTID BEST Å VÆRE allerede resitert ved knekkingen av hans halshvirvler i det moderlige strupegrep. DØD OVER MØDRENE. Tennene husket fortsatt tiden før kniven. I vrimmelen av gripearmer, som var umulig å skille fra roterende kniver og økser, av roterende kniver og økser som var umulig å skille fra gripearmer, av kniver økser gripearmer som var umulig å skille fra eksploderende minebelter bombematter lysreklamer bakteriekulturer, kniver økser gripearmer minebelter bombematter lysreklamer bakteriekulturer, som var umulig å skille fra hans egne hender føtter tenner i en uendelighet av blod kjøtt galle som inntil videre bar navnet strid, sånn at smerten han var utsatt for, en kraftig økning av samme ustanselige smerte hinsides den sanselige grensen, var nå det eneste som fortalte ham når slagene traff hans egen substans, i en kontinuerlig oppløsning der han gang på gang måtte begynne å sette seg selv sammen av bruddstykkene, i en like kontinuerlig gjennoppbygging der han ofte satte seg selv feil sammen, venstre hånd på høyre arm, hofteskål på skulderen, i hast eller i distraksjon eller forstyrret av de stemmene som sang i øret hans, kor av stemmer; IKKE GÅ OVER GRENSEN GI SLIPP GI OPP eller for at det kjedet ham å hele tiden lappe samme hånd på samme arm kappe av gripearmer, inntørka hoder stive krager,som alltid vokste ut igjen, forsøkte å få stumpene til å stå mellom søyler av blod; ofte utsatte han gjennoppbyggingen for begjærlig å vente på den totale oppløsningen i håp om et Intet, en pause uten slutt, eller en frykt for den seieren som bare lå i en total tilintetgjørelse av det dyret han befant seg på og utenfor (der) kanskje det store Intet allerede ventet på ham eller ikke ventet på noen; I den hvite stillheten som ringte inn den siste runden lærte han seg å lese den hele tiden foranderlige bygginstruksjonen til den maskinen han var ikke lenger var og fra et annet synspunkt allikevel var med hvert eneste blikk hvert grep hvert steg og som han tenkte forandret skrev med håndskrift sine arbeider og død.
Forfatter Heiner Müller
Tags: Forfatter, Heiner Müller, Monolog, Scene, Teater